Dager med blå himmel

Dette er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest, det må jeg ærlig innrømme. – og jeg har lest mange bøker! Både med tanke på selve historien og plottet, og med tanke på måten den er skrevet på. Vi må nesten opp på terningkast 6 her. Når man har det vanskelig selv, så er det godt å lese om andre som har det vanskelig også, for da vet man at man ikke er alene. Det er med advarsel at jeg anbefaler denne boka. Den kan absolutt virke triggende på folk som har alvorlige psykiske lidelser. Når det er sagt så rommer denne boken så mye forskjellig, og det hadde rett og slett vært synd å ikke fått den med seg. Dette er Jennifer Nivens første ungdomsroman. Hun har tidligere skrevet fire voksenromaner og tre sakprosabøker. Det vil si at språket hun bruker er veldig modent, og selv om det er en ungdomsbok så kan den absolutt leses av voksne. Det hele føles ekte. Alle samtalene, reisene og følelsene. Vi har vanskeligheter med å ta humørsvingningene og mørket...

Vi kommer over flere temaer i løpet av boka. I det store og det hele så finner vi ut at kjærlighet, sorg og mental helse er de viktigste knaggene å henge dem på. Finch og Violet sliter med ganske alvorlige ting, inkludert sorg og mentale problemer. Heldigvis er de veldig flinke til å beskrive disse problemene. De tar det heller ikke så ekstremt høytidelig og tuller med det dem imellom. Det er fint for oss leserne. Vitsene deres hjelper til med at boka ikke skal føles så «tung». Det romantiske forholdet mellom hovedpersonene er sentralt for plottet til historien. Violet begynner etter hvert å åpne seg for Finch og bearbeider sorgen sin. På Finch sin side så blir Violet hovedgrunnen til at han vil holde seg «våken». De har stor påvirkning på hverandre. Kjærlighet er ikke bare representert i form av romantikk. Temaet tar også for seg kjærlighet for familie og for venner. Violet har blitt sterkt påvirket av hennes storesøsters død. Hun blir bare et skall av den personen hun en...

Som alle andre bøker er "Dager med blå himmel" proppfull av språklige virkemidler. Jeg skal ta deg gjennom noen av dem. På side 42 og 43 blir vi mer bevisste på at Finch sliter. Man kan kalle dette et slags frempek. Han forklarer at han har mange personligheter, og at han nå tester ut åttitallsversjonen av seg selv. Han skriver også ned hendelsen i klokketårnet, hvor nærme han var å hoppe, grunnen for at han ikke gjorde det og generell fakta om selvmord ved å hoppe fra høye bygninger eller andre høyder. Et godt eksempel på skildringer finner vi på side 274. Det lyder slik: «Så brer en svart dis seg over meg, som tåke, bare mørkere. Kroppen blir presset ned av det svarte og tåken, ned i gulvet. Det er ingen brask og bram her. Dette er sånn det føles å sove.» Her er det enkelt å leve seg inn, og man kan nesten føle det samme som Finch gjør. Theodore Finch snakker mye om å «sove». Det blir derfor gjentatt mange ganger, men han bruker det som en metafor. Litt ut i boken...