Skrivemåte og språklige virkemidler

Som alle andre bøker er "Dager med blå himmel" proppfull av språklige virkemidler. Jeg skal ta deg gjennom noen av dem.

På side 42 og 43 blir vi mer bevisste på at Finch sliter. Man kan kalle dette et slags frempek. Han forklarer at han har mange personligheter, og at han nå tester ut åttitallsversjonen av seg selv. Han skriver også ned hendelsen i klokketårnet, hvor nærme han var å hoppe, grunnen for at han ikke gjorde det og generell fakta om selvmord ved å hoppe fra høye bygninger eller andre høyder.

Et godt eksempel på skildringer finner vi på side 274. Det lyder slik: «Så brer en svart dis seg over meg, som tåke, bare mørkere. Kroppen blir presset ned av det svarte og tåken, ned i gulvet. Det er ingen brask og bram her. Dette er sånn det føles å sove.» Her er det enkelt å leve seg inn, og man kan nesten føle det samme som Finch gjør.

Theodore Finch snakker mye om å «sove». Det blir derfor gjentatt mange ganger, men han bruker det som en metafor. Litt ut i boken finner vi ut at Finch har bipolar lidelse. Han bruker ordet «sove» som en metafor for å være depressiv. Han prøver alt han kan for å «holde seg våken».

Boka er delt opp i tre deler. På skillet mellom de to første delene så ser vi en Post-it-lapp med bilde av en fugl og en blomst på. Dette er symbol for Finch (fuglen) og Violet (blomsten). På skille før den siste delen av boka er det derimot bare bilde av en blomst og ingen fugl. Da får vi et frempek på at det er noe som kommer til å skje noe enten mellom hovedpersonene, eller med Finch.

Hvert kapittel har en underoverskrift som hjelper til med å fortelle historien. I Finch sine kapitler teller han de dagene han er «våken», altså ikke depressiv. I kapittel 3 står det f.eks. «Dag 6 (fremdeles) i våken tilstand». Violet sine kapitler starter med at hun teller ned dager til skolen er ferdig. Eks. kapittel 2; «154 dager igjen av skolen». Senere i boken, etter en intim hendelse mellom henne og Finch endrer det seg. I kapittel 33 står det «Selve dagen» og i kapittel 35 står det «Morgenen etter». Vi ser at hun begynner å se på dagene og tiden annerledes, hun lever i nuet. 

Violet er glad i å skrive. Finch skriver sanger. De refererer til sitater av forfattere som Virginia Woolf dem imellom hele tiden for å uttrykke følelsene deres bedre. Finch sier: «Huden min blir glovarm. Hun siterer Virginia Woolf tilbake til meg. Pulsen min går tre ganger så fort.»

Mesteparten av språket i boka er moderne og ganske rett fram, med unntak av noen av sitatene fra forskjellige forfattere der språket kan være litt mer komplisert.